ImproDANS

Subtitle

Mine tanker om improvisasjon

Improvisasjon er for meg det jeg opplever som "levende dans" - når bevegelsen ikke er innlært eller kalkulert gjennom tellinger, men der uttrykket er levende tilstede og der jeg er nærværende med hele meg. Det er en "her og nå"-tilstand der jeg bruker all min erfaring - både min dansetekniske bakgrunn, mitt personlige dansespråk, mine tanker og opplevelser, min livserfaring - min evne til å observere, se, sanse, lytte, velge, relatere til rommet, til tiden og til andre. Det er når instinktene er våkne og jeg finner flyt, tar klare valg og er bevisst på at det jeg gjør er et uttrykk. Improvisasjon må erfares og man må øve for å bli god. Så improvisasjon for meg - tross at det heter "å gjøre noe spontant" er langt fra å gjøre "hva som helst". 

"You always express something" - Martin Nachbar

 

Mine røtter

Mine "røtter" i improvisasjon har jeg først og fremst fra min tid på Skolen for samtidsdans, der jeg ble introdusert for en mengde ulike teknikker og framgangsmåter med lærere som Caroline Walhstrøm Nesse, Camilla Myhre, Ingebjørg Hippe, Karstein Solli, Ragnhild Olsen mfl. Siden 2000 har jeg reist, lett og gravd etter kunnskap og fordypet interessene mine - det som handler om tilstedeværelse og valg å gjøre, men også relasjonelt og kompositorisk arbeid. Arbeid som har preget meg har blant andre vært gjennom David Zambrano, Chrysa Parkinson, Martin Kilvady, Martin Sonderkamp, Francesco Scavetta, Daniel Lepkoff, Lisa Nelson, Barbara Dilley, med fler. Jeg ser at mange av trådene og strømningene kan spores tilbake til perioden rundt Judson Dance Theater på 60-70 tallet i New York.

Jeg har vært spesielt interessert i å jobbe med andre i gruppeimprovisasjon, og gjennom undervisning og egen utforskning har jeg utviklet metoder innen flokkarbeid. I 2007 traff jeg Lower Left Performance Collective med blant annet Nina Martin som har utviklet "Ensemble Thinking" - en teknikk for tuning av gruppe, utviklet fra The Viewpoints (Mary Overlie). Det var fantastisk å møte noen som hadde forsket i gruppearbeid og utviklet metoder for hvordan å samkjøre en gruppe over 20 år, og jeg har gjennom en årrekke fulgt og tatt til meg metodene og forvaltet de gjennom min egen praksis.

Et viktig punkt i Ensemble Thinking og mine egne metoder for å "tune" en gruppe handler om gruppens felles ansvar for å skape én helhet, ett bilde til publikum. Som individ er du en brikke i det store puslespillet, med ansvar for å støtte andres ideer men også for å ta initiativ og plass der det trengs. Ansvaret blir større på hver enkelt istedet for at én koreograf bestemmer, og det utvikles et fysisk demokrati der alle får sin plass i et uhomogent fellesskap. Jeg sammenligner det ofte med et jazzband, som jammer sammen (tuner), som gir og tar plass gjennom solo/komp, og som sammen skaper ett musikkstykke. 

For meg handler denne måten å jobbe på altså også om en samfunnsstruktur. Og med interesser for sosiale koder, det bevegelige, filosofiske og psykologiske i verden - så oppstår det mye i gruppeimprovisasjonene som setter igang prosesser i meg - både på et mentalt, emosjonelt og kinetisk plan. Enten jeg selv er med eller ser på andre. Og jeg tror at ved å trene en gruppe i denne teknikken - og der de deltar med hele seg, - så vil denne formen for scenisk ensembleimprovisasjon kunne være en formidler av både bevegelse, dans og politikk.  

 

Wikipedia om improvisasjon

Wikipedia om improvisasjon: 

Improvisasjon (fra italiensk improvviso, uventet) er å gjøre noe «på stående fot» uten å ha forberedt det eller å ha tenkt det ut på forhånd.

Improvisasjon betyr at man ikke har alt forberedt, men improvisasjon krever forberedelse. For en musiker kjennskap til skalaer, akkorder, forskjellige genre, riff, rytmiske mønstre, melodier eller harmonier. En som improviserer i en genre (f.eks blues) behøver ikke å kunne improvisere i en annen tradisjon (f.eks. flamenco). (...)

Improvisasjon har eksistert i hvert fall like lenge som menneskeheten. Å skape nye redskaper i steinalderen krevde improvisasjon like fullt som en svevende og svimlende jazz-solo krever det i dag. Den som først beskrev improvisasjonen var den greske filosofen Aristoteles. På Aristoteles’ tid var man klar over improvisasjonens rolle i skapelsesprosessen av for eksempel et teaterstykke, men kunsten krevde faste rammer og regler, så bruken av improvisasjon var sterkt nedtonet og ble kun sett på som en nødvendighet for å skape. Det var ikke før mange år senere at man begynte å kalle improvisasjon en egen kunstart. 

Fra 1700-tallet til 1800-tallet forsvant improvisasjonen i stor grad fra det synlige kunstlivet. Når ”den dannede kunsten” skulle fremmes var det ikke lenger rom for ren improvisasjon. Komponister skrev ned hver eneste tone og skuespillere lærte seg replikkene til punkt og prikke, noe som førte til at kunsten fikk en meget strukturert og fast form og mistet mye av det spontane inntrykket. I dag har forskjellene i samfunnet i mer eller mindre grad jevnet seg ut, og kunst er blitt mer fellesskapelig og noe som ikke nødvendigvis tilhører en bestemt klasse av samfunnet lenger. Kunstnerisk frihet og utfoldelse blir mer verdsatt, og dette har gitt en god grobunn for improvisasjon som kunstart i seg selv, eller som et element og en påvirkningskraft i kunstproduksjon.

 

Bilder

Events

No upcoming events

Recent Videos

567 views - 0 comments
3002 views - 0 comments
3300 views - 0 comments
3404 views - 0 comments